Den skremmende stillhetenJeg har alltid vært glad i naturen, og nyter å komme ut i skog og mark. Størstedelen av livet har jeg bodd på landet, og nå bor jeg slik til at jeg til stadighet kan observere et rikt dyreliv fra vinduene hjemme.Jeg ser bever i elva foran huset mitt hver eneste kveld, og en andemor med 10 unger koser seg langs elvebredden. Et svanepar kommer helt opp på plenen og spiser av hånden min. Elg, rådyr, rev, grevling og mink er også et vanlig syn, pluss at det myldrer av små og store fugler her (jeg bor like ved et fuglefredningsområde.) Det føles iblant nesten som å være i Edens hage.
En dag (den første tiden vi bodde her) ropte jeg på kona: «Nå går det to rådyr og beiter i åkeren på andre siden av elva!» Lise kom med fotoapparatet sitt for å ta bilder. Hun kikket gjennom telelinsen og kommenterte at hun syntes rådyrene hadde veldig tynne bein og halser. «Ja, rådyr har lange og tynne bein», sa jeg. «Men, disse har bare to bein», ropte hun så, «og nå letter de!
Og sannelig: «Rådyrene» løftet vingene og fløy av sted. Det viste seg å være et tranepar som pleide å holde til her i området. Jeg hadde aldri sett traner før, og på avstand så de akkurat ut som to rådyr som gikk og beitet.
Da jeg siden fortalte min bror om de «flyvende rådyrene» svarte han litt bekymret: «Jeg syns ikke du skulle fortelle dette til noen!» Nå gjør jeg det likevel. Alle kan jo ta feil, og et flott syn var det uansett!
Å sitte utenfor huset nå i de lyse sommerkveldene og bare nyte fuglesangen og stillheten er legedom for kropp og sjel.
Det hender riktignok at idyllen blir brutt av ett og annet kjøretøy som farer forbi på veien; sånt må man jo finne seg i. Men ofte er det kraftig lyd fra musikkanlegg som høres lenge før motorduren, ikke minst bassens «dunk-dunk-dunk». Da tenker jeg med gru på hvordan det må være å oppholde seg inne i den bilen, og jeg takker min Skaper for at jeg sitter der jeg sitter.
Kona mi er født og oppvokst i Oslo, og det hender jo at vi besøker hjembyen hennes. Men etter å ha opplevd rushtid, køkjøring, stressede mennesker, og masse støy og bråk: Du verden hvor godt det er å komme hjem igjen til «freden og roden», som Titten Tei brukte å si!
Men én ting undrer meg: Det virker som om mange mennesker føler seg like utilpass med ro og stillhet som jeg føler meg når jeg er omgitt støy og bråk. At de nærmest er redd for stillheten.
Hvor man snur og vender seg i samfunnet høres høy musikk. Mye av det vil jeg ikke en gang kalle musikk (for det lyder mer som støy i mine ører), men det er vel kanskje et tegn på at jeg begynner å bli gammel. Forresten (når det gjelder musikksmak) så innrømmer jeg gjerne at jeg nok skulle vært født 20-30 år tidligere enn jeg er, for jeg foretrekker så absolutt både å spille og høre på «melodier» og ikke på «låter». Det er mer enn nok «låt» rundt omkring i samfunnet i dag.
Skoleelever kan ikke gjøre lekser uten høy lyd på ørene. I mange butikker blir man møtt av (høy) musikk over høytaleranlegg. Da snur jeg i døra, og syns synd på de som må jobbe i det bråket hele dagen.
Tar man en telefon til ett eller annet firma, ja, så får man ofte beskjed om at det dessverre er stor pågang på telefonen akkurat nå, så vennligst vent! Én ting er å vente, men hvorfor i all verden skal man være nødt til å bli tutet ørene fulle med støyende ventemusikk?
Sist jeg ringte NSBs kundetelefon fikk jeg en skrikende damestemme (på engelsk, selvfølgelig) på øret mens jeg ventet. Hadde det enda vært noe rolig og avslappende musikk (stressfaktoren er høy nok i samfunnet som den er), men neida! Den kvinnelige vokalisten hylte med en styrke som var flere ganger høyere enn «automatstemmen» som innimellom fortalte meg at «du rykker stadig fremover i køen. Vi vil hjelpe deg så fort en av våre kundebehandlere blir ledig».
Jeg ble sittende med telefonrøret vekselvis på armlengdes avstand og inntil øret (alt etter hvem som var på tråden) til jeg endelig fikk kontakt med en kundebehandler. Da samtalen var over var det med stor lettelse jeg la på røret.
Er det bare meg som reagerer på den slags unødvendig lydforurensning? Har folk flest blitt så vant til høyt lydnivå rundt seg (på alle kanter, hele tiden) at det blir altfor skremmende når det plutselig blir stille?
Til og med på venteværelset til legesenteret jeg bruker spilles det musikk fra høytalere i taket. Nå er riktignok lydstyrken der på et mer akseptabelt nivå og musikken variert, men det skulle ikke forundre meg om en måling av blodtrykket ville avslørt store variasjoner (iallfall på meg) alt etter hva slags musikk som kommer ut av høytalerne. Jeg vet at man ved enkelte sykehusavdelinger bruker musikk i behandlingen, fordi man har funnet ut at den virker både smertelindrende, avslappende og beroligende. Men da velger man nok ut musikken med omhu.
Nei, nå vil jeg ut i hagen og nyte stillheten. Akkurat nå er det 26 grader i skyggen og over 20 grader i vannet. Da er det deilig å kunne bade fra egen brygge sammen med beveren, andemor og alle ungene….
Livet er herlig, dere! Jeg beveger meg ut i kveldsolen mens jeg fantaserer om rådyr som flyr. Og jeg nynner muntert for meg selv: «Gøy på landet! Gøy på landet! Sånt no’ har’ke vi i by’n!»
Jan Eivind Eie
