Vinteren og våren har vært preget av en debatt om økte bevilgninger til norsk jernbanedrift, etter en periode hvor regulariteten og det tilbud kundene faktisk får, har vært elendig. Mange har iherdig sørget for å få rettmessig fokus på at endringer må skje. Politikerne følger opp med bevilgninger og stadig nye løfter om økt satsning. Vel og bra.
Togsystemet har sitt Jernbanetilsyn som fører tilsyn med og sjekker kvaliteten på skinnesystemet. Blir det for galt, kan det rett og slett nedlegges forbud mot å kjøre tog på visse strekninger. Dårlig infrastruktur kan føre til innstilt drift – og det er rimelig opplagt at togoperatøren selvsagt blir påført ekstra kostnader når tog må innstilles. Staten har ansvar for skinnene og siden vi har et statsmonopol for togdrift (NSB), blir det også staten som må ta kostnadene gjennomgående.
Annerledes er det med veiene. Vi har ikke noe veitilsyn som kan gripe inn og i ytterste konsekvens, nedlegge kjøreforbud for de veistrekninger som har uforsvarlig veistandard. Det nærmeste vi kommer er Statens Havarikommisjon for transport. Dessverre er dette et tilsyn som først går inn i etterkant; når ulykkene har inntruffet. Til gjengjeld går de grundig til verks og jeg har selv lest rapporter hvor de aller fleste forhold blir belyst, også veiens utforming, kvalitet og standard. Skulle der vært skiltet annerledes, eller er der andre forhold knyttet til veien som burde endres så ulykker kan unngås?
Tom Roger Øydne (t.v. ) og Olav Lj. Risdal (foto: moisund.com )
Interessant hadde det vært om en instans virkelig kunne nedlagt kjøreforbud. Vårt tips er at det ikke ville vart lenge før de kritikkverdige forhold ville vært utbedret og veien atter åpnet.
Lokalt ser vi veier med så dårlig vedlikehold, at det nok bare er et tidsspørsmål før ulykker inntreffer. På riksvei 9 har vi et grelt eksempel på ekstreme veispor og nedslitt asfalt, ved Reiersdal i Vennesla Kommune. Ulykkesrisiko er der – men eventuelt ansvar er løst og fraskrevet ved å sette opp fareskilt. Ikke med å utbedre feilen. Alle som har kjørt noen kilometer på norske veier, har nok opplevd hvordan det er nå hjulene tar feil fatt i dype hjulspor. Minst like farlig som vannplaning og det å komme utenfor asfaltkanten.
Kostnadene knyttet til dårlig vedlikeholdte veier blir imidlertid til en stor del skjøvet over fra staten til oss bilister. Dype spor og hull i veibanen påfører bilene skader på bremser, styring og fjæring. I seg selv øker dette ulykkesrisikoen. En dog karosseriskader har vi lest om som en følge av ødelagt veibane.
Ofte har vi på kontoret nettradio påslått i bakgrunnen – og det er Norddeutsche Rundfunk som får surre og gå. Etter å ha hørt utallige veimeldinger og flere debatter på denne tyske radioen, er vi overbevist om at slikt manglende veivedlikehold vi opplever i Norge – aldri ville vært akseptert i Tyskland. Det er rett og slett utenkelig at ikke noen ville blitt holdt ansvarlig for dårlig vedlikehold som kan påføre andre mennesker eller andres eiendom fare eller skade. Hva forholdet er i USA hvor erstatningsretten juridisk står så sterkt, kan man bare tenke seg til. En annen parallell: Tenk på bygårdeieres ansvar for at forbipasserende ikke blir skadet av fallende istapper.
Våre politikere snakker så varmt og fint om den såkalte samfunnskontrakten når de skal ha oss til å bidra til fellesskapet. Med andre ord, når vi skal bidra med mer skatter og avgifter – eller tåle kutt i velferdstilbud.
Hva med kontraktsforpliktelsene overfor oss innbyggere av dette landet? Er det ikke på tide vi virkelig stiller noen til ansvar – og ikke lenger tillater at nettopp ansvaret pulveriseres? God økonomi å vedlikeholde det man eier, er det også.
Olav Lj. Risdal / Tom Roger Øydne, 14.05.10
Om Fennefossen skulle verta utbygd er det akkurat like store
fossar i hjulspora i Reiersdal når det regnar! Det er for dyrt å fylle dei store fossane der med asfalt.