Av Line Vennesland: Nja, ikke så stort. Men det føles sånn. Det heter jo STORtinget. Det høres så mektig ut. Som om det er der alt det store skjer. Der de store menneskene jobber. Og der de store avgjørelsene tas. Så skal jeg inn der da. Og leke med de store. Lille meg fra lille Moisund. Nei. Eller jo. Men nei. For Moisund er da ikke lite. Og vi har nok av store mennesker. Når jeg tenker etter er vi alle store. På hvert vårt vis. Da jeg var liten var det ingen som fikk meg til å føle meg større enn Sigrunn på Samvirkelaget. Som gav meg en Bugg fordi hun syns jeg var så snill som sykla bort og handla for mamma. Eller når jeg fikk en gullfisk på bedehuset. Eller når Inge Thoralf lot oss leke litt ekstra i friminuttene før han ringte med kubjella. Eller når Tony kjørte bussen helt inn til Stemhei for å være grei. Små hendelser som alle var store. Gjorde oss store. Og nå blir to av Stemhei sine små en av de 169 store. Tenk på det.
Det er visst historisk sier Øystein. Og når han sier det må det være sant. Som alt annet på moisund.com. Mest pålitelige kilda som fins. Det må jo være noe i det. For vi er ikke så mange. Men vi skriker høyt. Og lager våre egne nyheter. Sånn er det bare.
Men hvor var jeg? Historisk ja. Det er visst det. For meg er det helt uvirkelig. Valget i høst visste jeg kom til å bli vanskelig. Å få oss begge på Stortinget var hverken Moisund eller Evje og Hornnes stort nok til. Men likevel. Vi fikk god oppslutning blant våre egne. Og det er vel egentlig noe jeg aldri har fått takka ordentlig for. Så takk. Det betyr så uendelig mye, alle stemmer, alle gode ord og alle engasjerte samtaler. Spesielt fra deg, Vegard. Moisund sin mest engasjerte borger. 
Men nå skal vi altså få møte samtidig, Kjell Ingolf og meg. Fra leikeplassen til Stortinget. Jeg for min del tror det var Tone sin EU avstemming i 3.klasse på Moi skule som gjorde utfallet. Vår første offisielle politiske beslutning. Og hverken Kjell Ingolf eller jeg har bytta standpunkt siden da. Helt sant. Innbitte nei-tilhengere til den dag vi dør. Hvertfall jeg. Stahet var noe vi lærte av våre klassekammerater tror jeg. Jeg husker hvertfall godt at Siri Moi utbrøt høyt og tydelig: «Du er sta som et esel!» til en fortumlet Bodil (Bransdal) midt i skoletimen en gang.
Jeg har vært inne på Stortinget før. Men bare på besøk. Og det kan neppe sies å være det samme. Denne gangen får jeg egen kontorpult, egne møter, egne saker og egne erfaringer. Det blir spesielt. Fra Ove Wathne til Jens Stoltenberg. Fra Bjørn Ropstad til Thorbjørn Jagland. Uten sammenligning forøvrig.
Mandag skjer det. Jeg har to mål for uka. Det ene er selvfølgelig å komme meg på talerstolen. Er det en drøm som skal oppfylles så er det det. Det andre er å få sendt en mms av meg og Kjell til selveste redaktøren (på Moisund har vi bare en). Sånn at han kan rapportere hvordan det faktisk er når vi møtes og skal jobbe side om side. Jenta fra Stemhei 1 og gutten fra Stemhei 4. Det eneste som er sikkert er at vi representerer de store. Som selv fylkesmenn må bukke under for. Og kanskje kommer Kongen. Hvis ikke får vi ta en middag med Olav Arne Kleveland på Pernille når vi kommer hjem igjen. Det er tilnærmet det samme for to ungdommer fra Moisund.
