Arrangementskalender

<< Aug 2014 >>
MTWTFSS
28 29 30 31 1 2 3
4 5 6 7 8 9 10
11 12 13 14 15 16 17
18 19 20 21 22 23 24
25 26 27 28 29 30 31

Kva skjer?

Logo

Arkiv

juni 2010
må. ty. on. to. fr. la. su.
« mai   jul »
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
282930  
logo-gsi

Øvesetter

Full forvirring

Av Siri Moi: Det var da jeg hadde vært et ærend på busstasjonen etter skolen en dag, at jeg kjente en særdeles akutt tissetrang. OK, tenkte jeg, det er da ikke noe problem, og så satte jeg kursen mot do. Men som det seg hør og bør på et kjøpesenter, koster det en femmer å komme inn. «Bruk kun hele fem-kroner!» Jada! Men hvor er fem-kroningene når man trenger dem? Jeg lette febrilsk gjennom hele lommeboka og veska, men fant ikke annet enn en-kroninger. For de hadde jeg selvfølgelig mer enn nok av! Nei-nei tenkte jeg, jeg klarer kanskje å knipe igjen til jeg kommer hjem. På veg ut gikk jeg forbi en gatemusikant som så ut som han trengte en liten oppmuntring. Så jeg graver i lomma etter noe lommerusk som jeg hiver oppi gitarkassen. Med et nærmere ettersyn ser jeg at det er to fem-kroninger jeg har kastet oppi. Så det var der de var!

Så haster jeg videre til bussen for å komme meg hjem. Og som sagt, så har vi nettop flyttet inn i ny leilighet. Og den ligger på en annen kant av byen enn den vi bodde i før, så derfor har jeg ikke funnet helt ut av dette med hvlke busser som går hvor osv. Nå bruker kanskje jeg litt lenger tid enn gjennomsnittet på å orientere meg, så jeg hadde i grunnen akkurat begynt å bli litt kjent i Gimleveien da vi flyttet derfra for et par uker siden. Men iallefall, så skulle jeg altså ta bussen hjem. Og mens jeg satt på bussen, så ringte jeg til mamma for å få siste nytt hjemmefra. Dermed var jeg litt i min egen verden, og trykket på knappen et par stopp for tidlig. Så der stoppet bussen og åpnet dørene. Ingen gikk ut. Og jeg bare satt der og lot som ingenting, Akkurat som ikke alle hadde sett at det var jeg som strakk meg til stopp-knappen i taket og trykket?!

Jaja, så kjørte nå bussen videre et par pinlige sekunder senere. Og jeg sank såpass langt ned i setet at jeg følte meg i allefall nogenlunde trygg. Kanskje det var nettop dette som gjorde at utsikten ble noe forstyrret, for iallefall så kom jeg meg ikke av der jeg skulle denne gangen heller. Bussen tok en annen vei enn den jeg var vant med, så jeg satt og ventet og ventet på et stopp som aldri kom. Og etter langt og lenge, var jeg helt alene på bussen. Da snur sjåføren seg og sier «Ja, det er liksom endestasjonen dette da…»

Okei, da var det bare å legge i veg. Uten retningssans eller noen som helst anelse om hvor jeg befant meg, tissetrengt og i litt for små sandaler for anledningen, begynte jeg å rusle bortover. Jeg plugget Mp3-spilleren i ørene, og det første jeg hørte var Katie Meluas ganske treffende sang; «The closest thing to crazy I have ever been».

En halvtime senere, med sprengt blære og gnagsår på begge bein, kunne jeg endelig sette nøkkelen i døra. Dette virker som den perfekte dag å starte hjemme-eksamen på. Det Må jo bare bli bra :)

Legg att eit svar