Tekst: Åse Torhild Gulsmedmoen – foto: privat. På turen til Romania i sommer ble vi kjent med nye spennende mennesker. Hadde også kontakt med de vi kjenner fra før, og det gjensynet er alltid godt. Vi møter alltid på mennesker som trenger både det ene og det andre. Det jeg sitter å tenker på nå er : Tenk om vi kunne få ned en symaskin til Eva! Lenger nede i stykket forklarer jeg hvorfor. Hulda Frøysnes har vært med å solgt lodd i vinter, og på den måten samle inn penger til i L.E.G.O.-Romania. Førstegevinsten var en stor håndbrodert hardangerduk som vi fikk av Turid Roland på Hægeland. Den ble vunnet av Anne Marit Moen. Trekningen ble foretatt av Valborg Hauan og Elin B Vivelid 19.juni, og alle 17 gevinstene er nå levert ut. Hulda Frøysnes har gjort en kjempefin innsats med loddsalg for L.E.G.O.-Romanina.
Hulda har latt seg engasjere og har hatt et veldig ønske om å få være med oss til Romania. Da jeg og min mann Geir skulle nedover i juni , syns vi det var flott at Hulda og assistenten hennes, Emma Kristine Leesland, ville bli med. Turen betalte de selv for pengene som ble samla inn skal brukes på et spesielt prosjekt.
Fly ble bestilt og avtaler ble gjort om å møte både gamle venner og nye kontakter.
En av de første kveldene i Bucharesti fikk vi være med Red Cross Romania på nattepatrulje. Da oppsøkte vi mennesker de hadde registrert og ga de mat og omsorg.
Du kan lese om det på hjemmesiden til www.evje.kirken.no i Kyrkjebladet Ljosglimt under hovedmenyen og så er vi omtalt på side 7!!
Dagen etter satte vi oss på toget for å reise til Targu Mures. Bussen fra hotellet til togstasjonen gikk kl 9, så det var ikke så mange timene vi fikk på puta før vi stod klar med koffertene. Vi hadde god tid til å sove ut litt på toget, for turen ville ta 5 timer men så tok den 6 timer, -men sånn er det bare! På stasjonen i Sighisoara, en times biltur fra Targu Mures, stod det en sjåfør å venta på oss. Bogdan heter han og han skulle kjøre oss opp til Targu Mures. Men det var bare så vidt vi kom oss av toget !
Da toget stoppet sjekket vi at det var rett stasjon og tok bagasjen og gikk mot døra. Vel fremme ved døra viste det seg at den var låst og toget begynte alt å sette seg i bevegelse. Min gode mann rykka og slet og banka og slo på ruta, men ingen ting skjedde. Snarrådig som jeg har kommet til at jeg må være, tok jeg kofferten og sprang til neste vogn, fikk opp døra, satte foten i første trinnet og med kofferten foran meg ropte jeg: ”Help me” – For et syn! Der på perrongen stod det en 5-6-7 jernbanemenn i uniform og bare måpte. Hva de tenkte er det bare de selv som vet.
Etter et par utbrudd til fra meg var det heldigvis en av de som tok opp en walkie-talkie, snakka litt og toget stansa – heldigvis! Da var det bare noen få meter igjen av perrongen. Bogdan skjønte fort hvem han skulle hente. Det ble et lattermildt møte med han som skulle bli vår faste sjåfør i noen dager. Han fortalte oss at det var første gang han hadde opplevd at toget stanset igjen, han hadde heller aldri hørt om at det hadde skjedd. Så måtte det altså noen Evjedøler til for å skrive historie på den rumenske jernbanen ☺ Vel fremme på pensjonatet fikk vi beskjed av Bogdan om å være klar om en time. Da kom han og hentet oss igjen for å kjøre oss til April.
Ja, så var det bare å gjøre seg klar.
Vi var spente! Hvordan var denne dama tro? At hun var nesten 60 år, fra New Zeeland og at hun og mannen Philip, hadde solgt alt de eide og flytta til Romania for å hjelpe gatejenter, var den infoen vi hadde.
Møtet med April og jentene ble hjertelig. Ho var ei dame med et stort hjerte. Hun og mannen hadde åpnet et hjem for jenter som hadde vokst opp på barnehjem eller bodde på gata. April var mammaen og det eneste private hun og mannen hadde var soverommet. Mannen var utenlands å jobba i noen måneder om gangen, men når han var hjemme var han pappaen i huset. Jentene, som aldri hadde bodd sammen med foreldre, får nå oppleve og lære hvordan en familie fungerer, med regler, arbeid, kjærlighet – ja full pakke !
Det var flott å se hvordan April har klart å forvandle jentene på noen måneder.
Alle jentene som får muligheten til å komme til April, kommer av fri vilje. De står også fritt til å reise om de ikke trives der, – eller om de ikke vil følge reglene MÅ de reise.
Det viktigste var ærlighet. Om gale ting ble gjort skulle de lære seg å svare ærlig. April og Philip er selv kristne. En av reglene som de har er at alle må be bordbønn og være med på gudstjenesten søndag formiddag. De behøvde selvsagt ikke å bekjenne seg som kristne, men dette er regler som fungerte bra. Dessuten er de 10 budene et godt utgangspunkt når man skal lære hva som er rett og galt. Og jentene lærer stadig noe nytt, ting som vi andre har med oss fra vår barneoppdragelsen. De lærte å si takk og ikke smelle med dørene, de laga mat, de dekka bord, de vaska tøy, de serverte oss, – og de lærte å snakke greit til hverandre.
Det var ikke alltid så lett for April å ”plukka ut” nye jenter. Som hun selv sa ”som regel viser Gud meg noen som der er en masse arbeid med, men det er vel de som trenger det mest”. Vi var med henne på et av de statlige barnehjemmene. Her bodde ungene flere på hvert rom år ut og år inn – som en evigvarende leirskole. Hvem blir ikke trøtt av det? De fikk gå på skole og fikk sin utdannelse – men de kunne ikke velge selv hva de ville bli. Etter utdannelsen var der ikke plass for dem på barnehjemmet lenger og med ”et vitnemål” i handa måtte de klare seg selv. Vitnemålene var bare en stor vits. En av jentene som nå bor hos April –Diana, og som har bodd på gata i Bucharesti i 3 år – er utdanna gartner, men hun kan ikke bruke en spade engang! Den andre jenta- Eva, var utdanna sydame – men hun hadde aldri sydd på elektrisk maskin, bare på sveive-maskin, og kunne bare sy rette sømmer! Den tredje jenta hadde dårlig hørsel- og dermed dårlig språk- hadde ikke fått noen oppfølging eller utdannelse. Hun hadde sittet for det meste i en krok for seg selv. Ubrukelige som både vitnemålene og jentene var ville selvsagt ingen ha de i arbeid, og de var dømt til et liv på gata. Når systemet fungerer sånn skjønner jeg at Gud må sende de jentene som vil klare seg dårlilgst til April !! Nå er de alle tre jentene blitt tatt godt hånd om, og April lærer de opp til å bli selvstendige mennesker. Gartner-jenta Diana har aldri hatt noe ønske om å bli gartner og trenger verken frø eller spade!
Meg og April sammen med Eva og mora og søsknene sine, som hun har funnet igjen etter at hun kom til April.
Men Eva har et stort ønske om å få seg en symaskin, noen stoffrester og kanskje noe trå. Er det noen som har en stående som de vil gi til Eva ? April har nemlig bestemt seg for å lære henne opp til å bli det hun har papirer på, sydame, og da trengs både symaskin og stoff !
Dessuten vil de åpne butikk. Alt tøyet som vi samla inn i vår, blir nå sendt til April. Grunnen til at det er blitt stående, er at han som stod for transporten, vår samarbeidspartner og gode venn Harry Samuelsen, ble alvorlig syk. Men varene trengs til butikken de vil åpne. Det skal være gjenbruksbutikk der folk kan kjøpe billig tøy. De vil også samarbeide med sosialkontoret og dele ut tøy til fattige etter rekvisisjons fra de. Mange har nok gått rundt i både for store og for små både bukser og gensere, men her kan de altså velge tøyet sitt selv. For mange er det faktisk ”litt luksus” !
Hulda leker og koser seg sammen med Eva sine småsøsken.
April og mannen Philip ønsker å utvide hjemmet. De har nå tre jenter, men har senger og plass til syv. To som var der i vinter valgte å reise for de klarte ikke, eller ville ikke, følge reglene. Det var trist for alle men det var jentenes valg. Den ene var faktisk for glad i gutter og det tolereres ikke. Ingen kjærester mens de er i opplæringsfasen. Da har de mer enn nok med seg selv. ”Men når tiden er inne, lager jeg gjerne bryllup for jentene mine”, hvisket April i øret mitt for det trenger ikke jentene å vite enda.
L.E.G.O.-Romania har bestemt seg for å samarbeide med April og Phillip Lynn fremover. I tillegg til økonomisk støtte, vi vil fortsette med å sende nedover tøy og ”ting og tang”. Som ei prøveordning vil vi nå gjøre det enklere for alle dere som vil levere noe til oss.
Første fredag i måneden fra kl. 15.00 til 17.00 har vi oppe på lageret vårt på Evjemoen rett ved siden av Evjemoen kino. Inn hovedporten og så til venstre.
For å kunne dekke frakta med trailer nedover er vi nødt til å ta betalt for det dere leverer. Kr. 100,- for sekken/kassen må vi ha for å klare å samle inn nok penger til transporten. Alt må selvfølgelig være helt og rent og pakkes i blanke sekker. Sekker har vi til utdeling og de kan hentes i ekspedisjonen på sykehjemmet inne hos Liv og Liv. Leker tar vi også imot, og de skal også være rene. Leker og ting og tang vil vi ha i kasser helst ikke større enn banankasser. Vi skal jo flytte på de ! Veldig greit med kontant betaling, men vi har giro dere kan få med om det passer best.
I tillegg til dette ”jentehjemmet”, reiser April rundt å besøker fattige familier. Da har hun alltid med seg litt mat som hun har handlet inn i stort for å få det rimeligere. Familiene er valgt med omhu og hun sjekker alltid forholdene rundt godt. Her kan mye hjelp bli gitt til feil om man ikke passer på.
I foreningen vår har vi faddere som betaler inn et fast beløp hver måned. Derfor kan vi hver måned overføre et fast beløp til April. Dette gir henne en tryggere hverdag.
Vi ønsker at dette beløpet skal bli større. Til det trenger vi flere faddere som er villig til å betale et fast beløp hver måned. Kan vi regne med deg ? Er du villig til å inngå en avtale om å trekke 200 kroner hver måned? Vi kan ”friste” med at blir du fadder og du gir oss ditt personnummer, så kan du trekke gaven fra på skatten.
Det ville gledet oss stort om du ville ta telefonen og ringe meg å gjøre en avtale. Mitt telefonnr er 91178281.
Sender en stor takk til alle dere som allerede støtter oss, og til dere som stadig kommer med noe som har ”krympa i skapet”.
Vi er helt avhengige av dere for å kunne drive med dette arbeidet, og det har vi tenkt å holde på med ei stund !
Åse Torhild Guldsmedmoen – leder for L.E.G.O.-Romania !
..og i dette huset lever Eva sin familie.
