2002 – 2014

«Og høyt i toppen den kranke stjerne»

Av Tor Erik Leland – frå Selandsdalen på Byremo: Jeg har aldri tilhørt dem som kommer i julestemning i november. Sånn sett er det ei lykke at jeg ikke jobber i handelsstanden, der julemodusen snart inntas før jeg tar inn de siste kvigene for vinteren. Nå skriver vi lille julaften, og jeg irriterer meg fortsatt over julemusikk på radioen og julepjatteprogrammer på TV. Men det kan ikke helt utelukkes at  julestemninga kommer luskende i tussmørket i morgen ettermiddag. Det blir nok jul i år også, med eller uten min mentale tilstedeværelse. Jeg regner i det minste med å være på plass rent fysisk.

Av nevnte grunner kommer gjerne første søndag i advent noe brått på. Dette året var ikke noe unntak, og et stykke inn i adventen demra det for meg at adventsstjerna innleda mørketid i fjor. Den hadde ikke ombestemt seg. Strengt tatt var det ikke noe stjerne heller, snarere ei grønn kule med spredt belysning, omtrent som distriktsnorge så lenge boplikta holder, men den gjorde da nytten og lyste opp nok til at naboene ikke kunne ta meg på at jeg ikke hadde lysende adventspynt.

 Men i år ble det altså mørkt. Tida var ute for grønnkula og inne for nyinvestering.

 Nå viste det seg at adventsstjernesalget nok var over toppen når det nærma seg tredje søndag i advent, og i en europrisbutikk som ellers bugna av alt som hadde med jul å gjøre var stjerneutvalget heller labert. Det var vel strengt tatt ikke noe utvalg i det hele tatt, men jeg fant da den ene heldige stjerna som skulle få æren av å lyse opp på Audnedals gårdsnummer 76, bruksnummer 5 i ei noe komprimert adventstid. Stå på sokkel, rett og slett! Handelen var komplett.
Selvfølgelig mangla det pære.

 Det er sånt man aldri finner ut av før man kommer hjem og herligheten skal monteres. Pære var ikke inkludert, og stjerna var vanskelig på det og tolererte ikke mer enn 25 watt på tynn sokkel. Et kort forsøk med 40 watt var dårlig match.

 I slike tilfeller er rådyr gode, eventuelt gode råd dyre.

 Tor Erik LelandMen brått kom et tidligere bomkjøp til nytte. Ei lyspære som skulle være nærmest evigvarende, med tre års garanti og greier, innkjøpt med den lyse idé at den kunne brukes til nattlys i fjøset og spare meg for flere hasardiøse klatreturer på innredning og fôrvognskinner, og ikke minst for påfølgende feiejobb og bannskap som oppsto da den gamle pæra glapp ut av nevene og knuste på fôrbrettet.

 Ideen fremsto ikke fullt så lys da pæra viste seg å ha feil sokkel, men den kom da til nytte til slutt.

 Og hvis jeg fortsetter tradisjonen med å få opp stjerna sånn cirka tredje søndag i advent, og ellers er flink gutt og drar ut strømmen om nettene og når det ikke er folk i hus og i tillegg glemmer den vekk av og til, så skal den pæra holde til jeg runder 150. Framtida er definitivt lys.

 

Ønsker alle ei fredelig julehøytid og et lysende nytt år!

 

 

 

 

Leave a Reply